Kveldsmat
Måltider er viktig på et slikt sted
Et samlingspunkt.  Som i familien og overalt ellers
Primærbehov må dekkes
Down to scratch
Down to earth?
Var ingen Bjørner der denne gang
Samtalen rundt bordet dreide seg om hjemmelaget mat
En tidligere ansatt hadde visstnok pleid å lage paier og kjøpt inn deilige fruktkurver av egen lommebok på søndager
Da eggene var kakket og kaviaren fordelt blant oss fire, stakk et nytt hode inn døren
Stakkars tenkte jeg
blikket var fjernt og faktene stive
fint å kunne komme innom en tur om kvelden blir tøff, tenkte jeg
-for ordens skyld, det er leiligheter for psykisk syke ved siden av huset her,
søt og pen var hun, vanskelig å forstå helt hva hun mente, hun snakket som fra sin egen verden. Litt desorientert. Bor du her ved siden av? spurte jeg.
-Nei jeg kommer fra xxxx. Åja, et annet sted med botilbud, tenkte jeg. Så sa hun noe om at hun var på vakt til halv ti. Jeg så nøkler og telefon ligge på bordet foran henne. Jepp. Hun var på vakt, på jobb her.
Vi er rare vi mennesker. Alle som en. Ikke så stor forskjell når det kommer til stykket.  Forskjellen ligger vel mer i hva vi gjør med det/den vi er.
Jeg gikk tur til Sanvika. Ga beskjed, leverte nøkkelen, og sa jeg kom rett tilbake fra apoteket. Yes, SNRI take me to the sky! Eller gi meg den erfaring som er nyttig.  Helst gjør meg velorganisert, følelsesmessig ovenpå,dvs glad (realistisk mål midt i en livskrise?) Sterk da, i det minste, sterk nok til å velge , til å se og tenke klart, slik at jeg KAN velge. Avgjørelser, planlegge, hele livet, mitt og vårt. Stort puslespill skal legges. Men først hvile.
Vil jeg egentlig gi hvile en sjanse; gi meg en sjanse til å hvile ut og se om jeg kommer ovenpå og blir sterk igjen, FØR jeg begynner å spise piller mot depresjon og angst..?

Fikk selskap på turen ned.
Vakker sne. Elv. Han pratet fælt. Men hyggelig.  Jeg kunne sagt nei. Jeg skal øve meg på å si nei. Jeg liker å være alene. Jeg lengter etter å være alene. Stillhet. Jeg elsker det.
God natt!